Høststemning ved Frisvannet innerst i Strømsoddbygda.

Hundene satt i bilen og ventet på meg rimelig klare for tur. Litt tåka på morgnen, men det blei flott solskinn etterhvert. Kvelden før fikk jeg den ene meldingen etter den andre om at de ikke kunne være med på tur avlikevel... så jeg gikk aleine. Regnet med at det var siste sjanse for fjelltur før vinteren, og tur aleine er like koselig med godt hundeselskap.

Se så glad Rambo er for å få komme på fjellet igjen.

Enkelte trær nekter å gi slipp på bladene sine.

Vi parkerte på samme stedet som jeg og jentene parkerte sist vi var på tur. Så gikk vi veien langs Fjellelva oppover til vi kom til stien som går til Øvre Prestegårdstjern. Da svingte vi opp på Stor Rustefjell og videre over Gråkollen til vi kom fram til Bukollen. Da blei det en bratt nedstigning før vi var på veien igjen for å finne bilen. Bildene taler vel stort sett for seg selv.

Lady smaker på fjellvannet i Fjellelva. Sola varmet godt, så det blei noen pauser oppover. Alt i alt blei det effektiv gange på 5 timer, så hundene var litt slitne når vi kom hjem på kvelden. Jeg hadde med sekk til Lady, men det var ikke så mye hun ikke gikk selv egentlig.

Hundene var våte det meste av tiden. Jeg gikk i joggesko og blei vel våt og tørr en 4-5 ganger iløpet av turen.

Lissie har samme farten gjennom hele turen. Gamle dama er sprekere enn noen sinne og forbauser meg stadig. Tror vel at den daglige dosen med omega3 olje har sin innvirkning jeg da.

Jentene samla.

Lady på Nedre Prestegårdstjern.

Flere som koser seg i vannkanten.

Gjengen samlet.

Fanny sniker seg ut på tuppen av fossen for å titte ned.

Mange flotte fosser oppover langs Fjellelva.

Noen små og andre større.

Ada og Lissie, mor og datter. 6,5 år og 9,5 år. Damer i sin beste alder!

Lady og Ada, mor og datter!

Ennå er det tyttebær i skauen.

Rogneblad på et tjukt lag av mose.

Lady og Fanny brukte matpausene til å leike. Her har Lady overtaket for øyeblikket.

På veien opp mot toppen av Bukollen fant vi noen flekker med snø! Gjett om det var gromt for hundene. Ladys første møte besto av prøvesmaking. Rambo rullet seg.

Litt lenger opp fant vi en større flekk. Rambo akte på ryggen denover flere ganger. Fanny husker nok ikke så mye av sist års snø, for hun snuset noe inmari på dette hvite harde greiene.

Kjempegodt!

Frossent gras

Lengst i det fjerne skimtes Norefjell, til høyre er det Naustskardfjellet som jeg og jentene gikk opp på for en liten stund siden. Bildet er tatt fra Baksiden av Bukollen.

Klanen min, Ada, Malin, Lissie, Lady og Rambo

Her er turkammeratene mine i går. Fanny, Ada, Malin, Lissie, Lady og Rambo. Er det noe herligere å se enn 6 løse hunder som koser seg i lyngen? De flotte fjellfargene var borte, bare det brune var tilbake. Innimellom var det litt knall rød lyng, men den var ikke så utbredt som tidligere på høsten.

Endelig nådde vi toppen av Bukollen. Da begynte skyene å komme inn over fjellet, så da var det egentlig bare å leite etter stien som fører ned fra fjellet igjen. Det er vel fort 7-8 år siden sist jeg var på toppen av Bukollen, men husken var ikke så helt gæ'n lell.

Noe i villrede blei jeg etterhvert, for det var mye brattere og lengre lyng enn jeg husket. Hundene skjønte ikke helt hvor jeg hadde tenkt meg, for det var liksom ikke noen naturlig utgang i den retningen vi befant oss. Tankene streifet meg når jeg hang i fjellsiden der at det var jammen godt jeg ikke har gått til anskaffelse av småhunder. Da hadde sekken blitt full!!

Som du ser er det store områder med sleipt fjell som var umulig å forsere. På toppen er det en bok fra Turistforeningen, men malingsspannet kunne dem godt ha tatt med seg! Mange vindfall i skogen nedmellom fjellet og veien var det også, som gjorde det til tider uframkommelig. Plutselig var det fin sti, så var det fullstendig virrvarr. Etter diverse turer i skog og mark i år, så må jeg si at jeg ikke er direkte imponert over turistforeningens arbeid i mine turområder. En behøver vel ikke å gå i kø opp Besseggen og lignende steder for å kunne følge noen skvælper maling i ukjent terreng? Godt en har sånn nogenlunde stedsans, så en kan finne igjen bilen etter litt knot i alle fall. Litt rart er det jo at rundt alle fine fjell så skal det være en krans av uframkommelig jungel. Hekken til Tornerose er bare småtterier i sammenligning.

Da klokka nærmet seg halv fem så var jeg hjemme igjen. Der bevilget jeg meg en halvtime i badekarret før det blei pølser og pomesfrites