Siden Patran skulle være med Bess til Luserud i dag og overnatte så tenkte jeg at jeg skulle ta en treningstur til fjellturene til høsten. Jommen sa jeg trening.... men når ting ikke blir som en har tenkt så får en ta det som kommer. Jeg sjekket at mamma skulle være hjemme slik at valpene slapp å være på valperommet når vi var borte. Ga dem dobbel dose mat slik at de ikke skulle bli sultene før vi kom ned igjen. Jeg og ungene skulle ta en titt på de gamle gruvene på Holleia, en tur på ca 2,5 timer tur retur. Passe treningstur for både oss og hundene etter en forholdsvis lat forsommer. Så vi tok ikke med oss hverken mat eller drikke.

Vi gikk havna opp og videre opp til toppen av Holleia, en strekke på 3 km så si rett opp. Her er første hvil på noen minutter. Om Lissie skulle være med på en såpass lang tur var noe uvisst, men jeg tok henne med da hun har vist god form i det siste.

Da vi kom opp på toppen var hun noen meter bak oss, men etter stoppen hadde hun god fart så da regnet jeg med at det gikk greit. Hun var 9 år i begynnelsen av mai og var rimelig tufs en stund i vinter så jeg var litt i tvil. Men siden Merethe heller ikke har den beste formen så tok vi det med ro. Turgåing er ikke hennes sterke side for å si det sånn.

Andre stoppen var ved ei tømmerkoie innerst i Langedalen.

Merethe viser krefter, her river hun en stein i to!

Utsikten fra tømmerkoia var upåklagelig. Mellom Ospa og Furua til venstre ser vi kippen til den ene av de gamle gruvene som finnes på Holleia. Her blei det utvinnet Nikkel fram til ca 100 år siden. I midten skimtes Gruvetjern og sjøen øverst i bildet er Skjærskjøen.

Lissie hvilte hver gang vi stoppet, men farta når vi gikk var upåklagelig. Det var heller Malin som dannet baktroppen. Da vi var nesten framme ved gruvene så møtte vi en gææ'n mann med øks. Han laget seg vinterved som han bar bak i bilen sin, men tiltet da vi kom og slo vildt rundt seg med øksa. Truet både med lensmann og prest, så det var bare å ta beina fatt å komme seg unna.

Ved Gruvetjern fikk hundene seg en velfortjent dukkert for å avkjøle seg. Det var overskyet med litt ruskevær innimellom, men en blir varm av å gå. Vi angret litt på at vi ikke har tatt med drikke, men men. Siden vi ikke hadde mye lyst til å passere den klor hakke mannen på tilbakeveien, så måtte jeg improvisere litt for å omgå denne furien. Jeg anser meg som rimelig kjent på Holleia og veit at det er fryktelig mange som har bommet på veien der og havnet på Ask.

På vei opp fra veien vi kom innpå og opp mot første gruva. I Hole har dem Mørkgonga, men det er ikke langt unna her heller!

Dette var den eneste sikringen av den ene gruva.

Her måtte hundene ha hjelp for å komme opp. Kenneth sto på toppen og dro dem opp i nakkeskinnet, mens jeg sto bak dem og dyttet dem i rompa. Som du skjønner er det rimelig bratte strekker til tider.

Her er første gruva.

Totalt usikret går et mørkt hull rett inn i fjellet. Jeg har vært her for 20 år siden, da var den spikret igjen, men nå hadde noen moret seg med å lage bål av stenget. Det sto en kald sno ut fra hullet. Det er farlig å gå inn i for plutselig går det en tunnelsjakt rett ned mange 100 meter. Hundene kjente nok den spessielle lukta der, for nære inngangen ville ingen av dem gå.

Ved inngangen var det satt opp en minneplate.

Men på tuppen av kippen våget de seg.

Slagghaugen til den største gruva var betydelig større. Kenneth insisterte på at bratt rettopp var mye kortere enn på skrå hit og dit lønte seg i lengden. Så rett opp haugen blei det.

Ved den største gruveinngangen møter vi et høyt gjerde rundt hele området. Denne hovedgruva består av mange forskjellige gruveinnganger.

En sidegruve.

Her er tredje stopp. Vi satte kursen rett innover på toppen av Holleia for å komme tilbake på veien i Langdal som vi hadde gått for å komme til gruvene. Mellom Langedal og gruvene går det bare en sti før du kommer ned på veien til Aklangen fra Ask. Nå begynner vannmangelen å kjennes på kroppen, så vi setter kursen mot Kroktjern for å få litt drikke. Bekkene på Holleia er forholdsvis reine, så det går fint ann å slukke tørsten.

Ada hviler også. Hundene hadde ikke fult så mange avstikkere etterhvert, og de passet på å stoppe når vi stoppet. Det var overraskende tørt i skauen tatt i betrakning alt regnet som har kommet i det siste. Hundene fant vann adskillig oftere enn oss, da de ikke var så nøye på om vannet rant eller sto stille.

Det er en imponerende utsikt i alle retninger fra de høyeste punktene. Blånene i det fjerne hører til Røyse og Gomnes i Hole.

Mye rart å se i naturen.

Skal du se etter multe, så er ikke Holleia rette stedet i år. Dette var den ene vi så på hele turen, men en mengde blekker.

Siden jeg ikke hadde full oversikt over hvor vi egentlig var, så var det godt å få i seg noe mat... om man kan kalle markjordbær for mat da?

Blåbæra begynner å bli moden, men egentlig er det i tidligste laget. Men etter en 3-4 timer uten mat er det utrolig hva som smaker.

Litt overraskende støtte vi på en vei, og et hus jeg aldri hadde sett før... Det var da jeg virkelig skjønte at vi hadde adskillig lenger vei hjem enn det jeg egentlig trodde. Jeg trodde vi hadde holdt oss på toppen av selve Holleia og gått i retning Tolvputt, men vi hadde nok ubevisst skrådd litt til høyre hele veien. På toppen er det nemlig et ganske bredt stykke som er flatt. Går en til høyre havner en på Ask og går en til venstre så kommer vi hjem.

Vi fant aldri Kroktjern, men passerte øvre og nedre Sandtjern.

Ved passering av Røysåsen kom vi endelig inn på Tolvputtmyrene. Den strekka var seig! Gå i høy lyng på kanten av et stort myrdrag når en er både sliten, sulten og tørst. Innimellom var det en rødmerket løype og så kom vi inn på en blåmerket løype, men de forsvant like fort som dem dukket opp. Så her har nok Turistforeningen en stor jobb å gjøre. Både stien og merkingen forsvant som dugg for solen flere ganger.

En utrolig god følelse og kunne se kjente fjelltopper i det fjerne. Nå var det bare en times gange hjem! Imponerende av Merethe å holde ut så lenge når hun ikke har noe grunnlag til å gå så lang tur. Det blei mange småstopp, for det var så tungt å komme igang igjen når en først hadde satt seg. Både jeg og Kenneth var rimelig slitne også etter 5,5 timer gange i dag! Uten mat og drikke, annet enn blåbær og markjordbær, noen desiliter lunka "myr"vann det holder liksom ikke etter så mye forbruk av energi. Utover dagen begynte sola og steike mer og mer.

Endelig kom vi fram til veien som førte oss hjem! Litt takknemlig for mobilavhengige unger akkurat da, for vi ringte til mamma slik at hun kom med drikke og en banan til oss. Det var godt det da vi gikk i møte med henne. Merethe fikk sitte på med scooteren nedigjen da hun var rimelig sigen med et gnagsår på hver hæl. Det som forrundret meg var formen til Lissie på turen. Her leder hun ann sammen med Rambo. Malin tuslet i beina mine siste 2 timene, så hun var nok mer sliten enn Lissie. Turen i dag varte i litt over 6 timer og vi hadde en stigning på 400 høydemeter, så vi er spreke alle 7 vil jeg påstå. Det var ikke mange småstoppa vi hadde, de lengste hvilene hadde vi på begynnelsen av turen egentlig, men de blei nok ikke på en time til sammen engang i og med at vi ikke stoppet for å spise.

Så med turen på feil side av bommen ved Kollsjøen i høst, hvor vi måtte vente i en drøy time på nøkkel, og da en gal mann som forlenget turen i dag (må jo ha noen å legge skylden på for at vi ikke gikk samme veien tilbake som vi kom) så vil ikke ungene mine være med meg på en ny tur til skogs dersom vi ikke har dobbel niste og mye drikke med oss! Kan du skjønne det?

Her ser du ruta vår, måtte jo ta en titt på kartet når vi kom hjem hvor vi hadde tuslet rundt. Den svarte markøren nederst til høyre viser 800 meter luftlinje.Mamma hadde bløytet ny mat til valpene slik at de ikke blei sultene når vi var borte i alle fall. Hun begynte å lure litt da vi ikke kom tilbake etter en 2-3 timer.